Standard (EADGBE)
Det e svart november, havet knuse mot strand
Ein forliste drøm fra et sommargrønt land.
Men eg huske ennå vakre Mary McKear,
longt vest i Tir na Noir
Va du drøm? Va du te? Va du hud? Va du blod?
Eg kan høyra deg le. Eg kan huska eg lo.
Bakom horisontar,
så forvitra og glir
e du mi,
mi Mary McKear.
Når min rustne kropp går i bakkane tungt
høyreg nåken hviska bakom vintrane ungt:
Kom tebage, venn, ifra kneipar og svir.
Kom igjen te Tir na Noir.
Kom te hud. Kom te sinn ifrå alt så e grått.
Eg ska stryga ditt kinn, gjera blikket ditt blått.
For bak horisontar,
så forvitra og glir
e eg di,
di Mary McKear.
Så når kvelden komme og eg stilt går ombord,
og min livbåt blir låra i seks fot med jord,
seil eg vest i havet te Mary McKear
i det grøne Tir na Noir.
Te drøm og te kinn og ein himmel av trøst
kor allting e sinn og eg høyre di røst:
Horisontar fins ikkje.
Alt du tar på forblir
Eg e di ,
di Mary McKear.