Standard (EADGBE)
Æ lengta ofte utover te Mjelle,
når vinter'n kommer krypan kald og kvit.
Førr stranda ligg så still oppunder fjellet,
og anna folk tar sjelden turen dit.
Der kan æ gå og drøm mæ bort aleina,
om tie som førr alttid e førr bi.
Der kan æ finn mæ rare skjell og steina;
kver og en, et støkke poesi.
Og sanda e så mjuk og fin på Mjelle,
som balsam førr en bygutts såre bein.
Selja lyse grønn i ly av fjellet,
og lufta e så velsigna rein.
Der kan æ ligg og mys mot Lofotveggen
som heng lengst nord i havet lyseblå.
Der lar æ mygga sug sæ mætt på leggen,
du må ha vært der førr å kunn førrstå.
Og sjøl når nordvinden slår sæ vrang på Mjelle,
så gjer det sjelefred og helsebot.
Førr småbekkan som stupe blindt fra fjellet,
de landa alltid rygt ved fjellets fot.
Og bølgan som bryt brått oppetter stranda,
de trekk sæ stilt tebake kver en gang.
Ja, Mjelle e førrskjellig fra alt anna,
sjøl kråkeskrikan har en vennlig klang.
Hvis alle hadde funne sæ et Mjelle,
ei stille strand som fylte dem med fred.
Der de kunn sett sæ ned i ly av fjellet,
og tenk igjennom tingang en gang te.
Så hadde kanskje verden vært en anna,
og sinte rop blitt overdøvd av sang,
de trekk sæ stilt tebake kver en gang.